All it takes is Faith and Trust

Tina-Mari er en av erfaringskonsulentene i BARnettverket. Hun har skrevet ett blogginnlegg som vi har fått lov til å publisere på vår nettside også.

All it takes is Faith and Trust

Det har jeg nemlig bevist, for opp gjennom tiden har jeg hatt utrolig mange rundt meg som overhode ikke har hatt troen på meg, som trodde jeg kom til å ende opp som et problematisk menneske i dagens samfunn, uten noe - i enkelte tilfeller har troen vært så dårlig på meg at jeg har vært gitt opp, gitt opp av ens egen lærer, foreldre som ikke ville at barna skulle være sammen med meg, for jeg var jo bare et eneste stort problem. Men jeg har jo vist enkelte, enkelte har jo kommet med en tilbakemelding om at jeg var som en drøm å ha på besøk, hjelpsom og respektfull med god innflytelse på barna, mine venner.

Hvordan kan det ha seg, at noen foreldre mener rake motsetningen til de andre? Jo, saken er egentlig ganske lett, de foreldrene har sett meg som et menneske, og ikke et problem!

Jeg har alltid tatt ”stor plass”, jeg har likt å bli sett og hørt - Jeg har alltid hatt sterke meninger og vært glad i en god diskusjon om det er noe som engasjerer meg. Jeg har ikke alltid hatt det like lett med det faktum at min far er rusmisbruker, og jeg har ikke alltid vært så sikker på hva og hvor min plass i samfunnet var. Jeg har ikke vært skoleflink, og konsentrasjonen har ikke vært på min side.

Jeg har vært et lite menneske med et stort sinne, som jeg bygde opp, bit for bit - jeg trakk til meg alle de negative kommentarene, jeg trodde på tvilen som ble stilt i settninger som ”hva skal det bli av deg” og at jeg kun var et problembarn. Jeg var jo til og med innstilt på å kunne bli rusmisbruker, for det hadde mine ”venner” i klassen flere gang ertet meg med, når jeg forklarte min situasjon om hvorfor det kun var meg, mamma og lillebror i mitt hjem. Og så må vi jo ikke glemme at jeg var spedalsk, jeg hadde jo tross alt fått diagnosen AD/HD!

Skolen ble et sant mareritt, jeg ”droppet ut” uten å faktisk droppe ut - De hadde jo alt gitt meg opp, så hvorfor prøve. ”klassekamerater” var det vell heller få av, det var jo slik at noen dager kunne jeg ha venner, men neste dag var jeg visst ikke bra nok likevel. Etter 4 klasse ga jeg rett og slett opp. Hva hjalp det å krangle med det offentlige skolesystemet uansett, de anså meg jo bare som problemet uansett, jeg var jo en del av problemet, men det var ingen som kom meg til unnsetning da, ikke ett menneske som jeg kan huske - bortsett fra mamma, som sto standhaftig med meg. Jeg måtte være sterk alene, det ble mange tårevåte kvelder, det ble mange dager med ”vondt i magen” og ”forkjølelse”. Barneskolen gikk, endelig en ny start med ungdoms skole og nye venner - et ønske og et lite håp om en lettere tilværelse.

Det håpet brast ganske fort - og etter 7 ½ år var jeg lei av krigen med den offentlige skolen... Jeg og mamma snakket mye om å bytte skole, men aldri snakket vi om å bytte til en annen offentlig skole. Valget falt til slutt på Steinerskolen, noe som skulle vise seg å være et av de beste valgene jeg hadde gjort for meg selv. Jeg hadde hørt en del, blant annet at det eneste elevene på steinerskolen tenkte på var hvilken bil som sto i oppkjørselen til villaen også kaldt et hjem. Vell, jeg kunne jo ikke imponere med noen over seg stilig bil, heller ingen villa - men det kunne jo være verre, det kunne jo være som offentlig skole! Jeg skulle starte på privatskole, jeg skulle betale for å gå på ungdomsskole - Et håp og et ønske om at ting skulle bedres.

Der møtte jeg TIDENES beste lærer, ei flott dame, som hadde tid og tålmodighet til å kunne tilrettelegge hverdagen min på skolen. Jeg fikk leksehjelp, hjelp til å ta igjen alle de timene med lære jeg manglet helt fra barneskolen. Jeg hadde en lærer som så, og hørte meg, som til og med kom med oppmuntrende ord og støttet meg når hun så jeg hadde det tungt. Hvilken bil som sto i oppkjørselen og hvilken STO villa man hadde, spilte nemlig ingen rolle i klassen jeg startet i, full av glede og herlige mennesker.

Mitt valg om privatskole var enormt viktig for meg! Jeg fikk meg masse nye venner, jeg hadde det morsomt på skolen, selv om konsentrasjonen og rastløsheten jobbet mot meg stort sett hver dag - Jeg var nok litt av et uromoment for klassen, men vi jobbet sammen for å finne en løsning, for å få skolegangen min fullført. Jeg unner alle barn som tviler å møte en så god lærer, eller et menneske som ser og hører dette barnet!

–"Du kan jo bare dra til fengslet å ta heroin, med pappaen din” - Unger kan være så hjerterå. Og den kommentaren sitter ganske langt inne i hjertet mitt enda.

Jeg fullførte også videregående, selv om jeg etter første halvår avsluttet - Jeg startet på ny, JEG fullførte videregående! Skulle mange tro det? Nei! Og denne gangen hadde jeg endelig begynt å vise for meg selv, og ALLE de som noen sinne viste sin tvil om meg, at jeg - ja JEG hadde faktisk klart å gjennomføre noe! Jeg gikk jo ut med noenlunde gode karakterer og, tenk det! Vel, jeg var jo ganske heldig med spesielt to av mine klassekamerater på videregående, to av de som skulle bli en stor del av min motivasjon! Ei som ringte om jeg ikke hadde kommet meg på skolen, som kjeftet litt og faktisk fikk meg på skolen de fleste gangene det var nødvendig, ei som hadde tro på meg, som hadde tålmodighet til mine AD/HD sprell, og som fikk fram mine gode sider, som hjalp meg med skolearbeidet og som lo med meg når jeg ikke fikk til.

Jeg fikk meg lærlingplass som helsefagarbeider etter endt videregående. Jeg trives jo med den jobben. Jeg flyttet for meg selv i leilighet, og klarte meg utmerket. Jeg hadde en jobb, et stabilt liv og bodde for meg selv, jeg tok vare på meg selv. hvem skulle tro at jeg skulle klare meg?! Det var ikke mange, men nå hadde jeg fått sansen på å møte mine gamle ”tvilere” å fortelle dem hva jeg hadde gjort. Å kunne le litt mens jeg ”stakk” dem litt med ”jaaa, hvem skulle tro DET, om meg?”. Det tok en stund før jeg startet med lappen til bil, det klarte jeg med glans og etter 1,5 mnd med jobb for å ta lappen, sto jeg både på teorien og oppkjøring. Nå kunne jeg ferdes som jeg selv ønsket.

Ikke lenge etter lappen var bestått møtte jeg Jonny - Det fineste mennesket jeg noen sinne har møtt. Sannelig var jeg så heldig at jeg skulle få gleden av å bli kjæresten hans også. Han har nå fridd til meg, og vi har en velutviklet flott sønn på året. Jeg har fått min egen lille familie. Jeg sto forresten på fagprøven - Jeg har gjort meg ferdig med utdannelsen som helsefagarbeider, og har fagbrevet. Det føles virkelig godt å ha motbevist utallige mennesker, jeg er stolt av meg selv! Jeg har det så utrolig bra den dag i dag, og kan se tilbake på livet mitt å le, HAHA nå viste jeg dere, alle som en! Jeg elsker livet mitt nå. Jeg har mange gode venner, en kjempefantastisk familie og en herlig hverdag fylt med glede, jeg og Jonny ser vår sønn vokse opp hver dag - Hverdagen min er awesome, alt tatt til betraktning!

Og jeg har lært noe utrolig viktig om det å være en god voksen, se barna og ikke kun adferd, Det er mye bak et barn man ikke vet, aldri tvil på et barn, det er virkelig ikke alle som kommer seg ut av det slik som jeg har gjort, noen vil til syvende og sist kanskje leve ut tvilen på seg selv, å havne på skråplanet - DET ønsker vi ikke for et barn, gjør vi vell? Det ønsker vi ikke for noen!

Tina-Mari