Endelig hjemme!

Se for deg at du sitter i et klasserom. Foran står læreren, klar for å lære deg noe nytt. Rundt deg sitter det 29 andre medelever. Forskning kan fortelle oss at i en klasse på 30 er det mellom 2-3 elever som opplever ubehag vedrørende rusmisbruk i hjemmet. 2-3 elever. Kanskje er det deg? Kanskje er det den du sitter ved siden av? I en klasse på 30 elever så satt det en gang en jente som opplevde ubehag med rus i hjemmet. Det var meg, og dette er min erfaring.

Læreren som stod foran meg i klasserommet visste om meg. Han var klar over at jeg hadde det vanskelig hjemme. For det hadde noen fortalt han. Jeg hadde ikke sagt noe, men jeg hadde en saksbehandler i barnevernet som hadde informert. Hvor mye han visste, det vet jeg ikke – for jeg har ikke snakket med han om det. Jeg kan ikke huske at han har spurt meg om hva jeg opplevde den gang, men jeg vet at han var klar over det og at det var flere som var det.

Men der satt jeg da, i klasserommet. Jeg prøvde så godt jeg kunne å følge med i timen. Følge med på hva læreren sa. Følge med på hva de andre i klassen gjorde. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men det var ikke lett. For mens dette skjedde, så tenkte jeg hele tiden på hva som skjedde hjemme. Hva gjør mamma nå? Hvordan blir det å komme hjem fra skolen? Hvordan vil kvelden bli?

Barn av en alkoholiker

For jeg, jeg er barn av en rusmisbruker. Min mamma hadde problemer med alkohol. Hun visste ikke hvor grensen gikk og hun så ikke hvordan det påvirket de rundt henne. Men det var ikke slik ikke hele tiden. Det kunne gå litt tid mellom hver gang. Det var utrygt og uforutsigbart – og for meg var det en normal hverdag.

Skolen ble for meg en tilflukt i hverdagen. Det gikk ikke lenge etter at jeg startet på skolen før jeg gledet meg til å komme tilbake. Jeg gledet jeg meg til å si hadet til mamma og komme bort fra situasjonen, selv om jeg hele tiden tenkte på hva som skjedde hjemme. Jeg fikk en veldig god venninne på skolen som aksepterte meg for den jeg var og som ofte inviterte meg hjem til seg. Det er jeg veldig takknemlig for i dag, for det gav meg en trygghet, glede og mot til å fortsette. Hun spurte ikke om hvordan jeg hadde det hjemme. Det gjorde ikke foreldrene hennes heller. Men jeg tror de var klar over at noe ikke var som det skulle være. Jeg er veldig takknemlig for dem og for det de gjorde – for uten de så hadde skolen vært litt vanskeligere å komme seg gjennom. Så takk til dere!

Etter at jeg ble kjent med venninnen min og skolen generelt så gikk det veldig bra på den tiden, men dessverre så kunne ikke dette vare. Vi måtte flytte, mamma og meg. Jeg måtte bytte ut skolen jeg hadde søkt tilflukt i, jeg måtte flytte fra venninnen min som tok meg for den jeg var, jeg måtte begynne på nytt et annet sted. Ny skole. Nye medelever. En ny hverdag. Men det var ikke det samme. Noe hadde forandret seg under flyttingen. Det var som om jeg hadde flyttet fra en del av meg selv, jeg hadde etterlatt en del av meg der jeg flyttet fra. Det var ikke lett å flytte fra en plass som var trygg. Når man opplever å rive ned noe man har bygget opp – for så å starte på nytt, det gjør noe med deg. Men jeg måtte jo, så jeg gjorde det som var forventet av meg. Gjemte mine egne følelser og passet på at mamma hadde det bra. For det var vanskelig for mamma å flytte. Jeg var 10 år og gjorde det jeg kunne gjøre. Jeg passet på mamma, snakket med mamma og var sammen med mamma – for mamma kunne ikke være alene. Noen ganger var jeg ute, men hovedsakelig var jeg hjemme. For å passe på. Hjemmesituasjonen her var for meg normal og trygg –jeg visste jo hva jeg skulle gjøre og hva jeg måtte passe på.

Jeg var et fosterbarn

Men barnevernet mente at jeg ikke hadde det så bra. De spurte meg om jeg kunne tenke meg å bo i fosterhjem hos søsteren min. Og det sa jeg ja til. Så da jeg begynte i 6. klasse var jeg et blitt fosterbarn, og det var en periode i mitt liv som har gitt varierende opplevelser. For det første måtte jeg flytte fra mamma – hvem skulle passe på henne da? Og for det andre så skulle jeg få lov til å være barn – hvordan er man kun et barn? Jeg hadde mye å lære!

Hverdagen ble veldig annerledes. Fra å være ”mamma og meg”, så ble jeg en del av en familie på fem. Jeg trengte ikke lenger å bekymre meg for hva som ville skje da jeg kom hjem fra skolen – for jeg skulle ikke hjem til mamma. Jeg behøvde ikke lenger å fortelle mine venner at de ikke kunne komme hjem til meg – for nå kunne de jo det. Men nye tanker kom. Nye bekymringer. For hvordan hadde mamma det uten meg? Klarte hun seg? Hva gjør hun? Jeg ble et fosterbarn med bekymringer for sin mor som ble værende hjemme – helt alene.

Det tok tid, men jeg ble stadig mer vant til den nye hverdagen hos søsteren min. Jeg hadde begynt på den gamle skolen min igjen som jeg var veldig glad for – der var jo de gamle vennene mine og læreren min, og jeg hadde begynt på en fritidsaktivitet. Jeg erfarte en normal hverdag, en trygg hverdag – noe jeg skulle hatt hele tiden, men som jeg dessverre ikke fikk. Bekymringene om mamma var der fortsatt, men jeg hadde jo søsteren min som jeg kunne snakke med da det var behov. Ting begynte å se lysere ut.

I en klasse på 30 elever så satt jeg – 12 år. Gikk siste året på barneskolen. I fosterhjemmet fikk jeg utvikle meg, vokse og oppleve nye erfaringer – på godt og vondt. Jeg hadde fått lov til å være barn i to år. Og da 7. klasse nærmet seg slutten spurte barnevernet meg om hva jeg ønsket videre. Ville jeg bli boende hjemme hos min søster eller ville jeg flytte tilbake til mamma? Av ulike årsaker så valgte jeg å flytte hjem til mamma.

Et viktig valg ble gjort

Men der hadde ingenting forandret seg. I løpet av kort tid var jeg tilbake der jeg var noen år tidligere. Jeg passet på mamma, snakket med mamma og var hjemme med mamma. Jeg hadde fortsatt litt kontakt med barnevernet, men jeg tenkte at nå kan de ikke hjelpe meg mer – nå har de kanskje gjort det de kan. En dag så spurte de meg om hvordan det gikk, og jeg da svarte jeg at det var bra nå. Det var en liten løgn. Så hørte jeg ikke mer fra dem. Etter 11 år så var saken min avsluttet. Jeg var ikke lenger et fosterbarn eller et barnevernsbarn. Nå var jeg bare meg.

Det var da jeg bestemte meg. Det var da jeg tok et valg i livet. Jeg ville ikke bli som mamma. Jeg ville bli en slik person som hørte på barn og som var tilstede for dem. Jeg ville bli barnevernspedagog og det har jeg arbeidet for helt siden den gang da jeg gikk i 9. klasse. Men det har ikke vært enkelt. Livet har ikke vært rettferdig. Livet har i perioder ikke vært en fryd og en glede. Men jeg ville ikke byttet det bort heller. Hadde jeg ikke hatt den barndommen jeg hadde så ville jeg ikke vært den jeg er i dag. Og hadde ikke jeg vært den jeg er i dag, hvem ville jeg vært da?

Hadde jeg hatt et godt, trygt og forutsigbart hjem, så ville jeg ikke lett etter et nytt hjem. Jeg ville kanskje ikke begynt på videre skolegang – og da hadde jeg heller ikke funnet et nytt hjem sammen med en fantastisk samboer som jeg har i dag! Og jeg ville ikke lett etter en tilhørighet i en organisasjon som Barn av Rusmisbrukere - men det gjorde jeg! Da jeg var 19 år ble jeg introdusert for Organisasjonen Barn av Rusmisbrukere via et opplegg på høgskolen. Der opplevde jeg å bli tatt i mot av en gjeng herlige personer – jeg ble møtt som den jeg var og jeg fikk lov til å være meg selv sammen med andre i lignende situasjoner. I den organisasjonen har jeg funnet en tilhørighet som jeg skulle ønske jeg hadde da jeg var yngre. Men det går bra, for jeg vet at den finnes nå. Og jeg vet at den er tilgjengelig for andre barn som har det vanskelig hjemme i dag.

Hva fremtiden min bringer, det vet jeg ikke – men jeg tar en dag av gangen. Det kommer til å gå opp og ned. Jeg må bare huske å puste, slappe av og vite at jeg er god nok som den jeg er. Og det er viktig, for er det noe jeg har lært så er det at jeg betyr noe. Fremtiden er en stor mulighet og jeg gleder meg til til å se hvor veien tar meg videre.

Tekst: Carina Andersen (24)