Flere sommerminner

Dette er min lille sommerhistorie om alkohol. Den handler ikke om en forelder som er alkoholiker, men om en forelder som har gjort dårlige valg når det gjelder kombinasjonen barn og alkohol. Mange av de dårlige valgene ble gjort på sommeren. Ferie og alkohol var liksom synonymt. Dette har satt sterke spor i meg.

Pappa har alltid vært glad i øl. Hvis jeg forsøker å dra frem mine aller tidligste barndomsminner, så er det særlig to ting jeg husker. Det ene er følelsen av å sitte i vogna mens mamma triller meg hjem fra byen. Den andre er vår gamle stue, pappa og et halvlitersglass med øl. Frem til dette tidspunktet av livet mitt har jeg ingen erindring av ubehagelige opplevelser knyttet til pappa og fyll. Men jeg vet at jeg var en veldig sint og utrygg liten jente allerede da, det har jeg blitt fortalt mang en gang.

En av de sterkeste erindringene jeg har av pappa og fyll skjedde nok ikke så mange årene etterpå. Da hadde jeg fått en lillebror, og mor og far var skilt. Altså var jeg nok rundt syv år gammel. Storesøster til en på fem. Pappa var ikke bare glad i øl. Han drakk stort sett det han ble tilbudt i sosiale settinger, enten det var med venner en rolig fredagskveld hjemme, eller om det var på familieferie til varmere strøk. Jeg kan ikke huske mye fyll og fanteri, men jeg husker veldig mye alkohol. Det var liksom i fokus, selv om jeg og broren min ikke alltid var de eneste barna der. Jeg husker høylytte voksne, jeg husker at pappa var rar, og jeg husker en ekkel følelse i magen.

Denne kvelden var en deilig, sval sommerkveld. Pappa fortalte at vi skulle være med noen av hans venner, kjøre båt og overnatte på båten. Jeg husker at jeg syntes det hørtes både spennende og skummelt ut på samme tid, for jeg kjente ingen av de vi skulle til. Men han sa at det kom til å være andre barn der også, og straks hørtes det hele mer interessant ut.

Den neste erindringen jeg har er at vi kommer til en liten øy ute i fjorden. Det er mange voksne der, de er høylytte. De ser ut som om de har det veldig gøy, og alle ler, men jeg forstår ikke helt hva de ler av. Ingen hilser på meg og broren min, i hvert fall ikke som jeg kan huske. Pappa snakker med dem og ler med dem, men han er ikke så opptatt av meg og lillebror."Gå og lek" er beskjeden. Den lille øya har mer eller mindre bratte klipper som fører ned til havet, der flere båter ligger fortøyet. De voksne sitter på ulike deler av klippene, og noen av de voksne er veldig ustø og ler når de svaiende forsøker å balansere seg frem og tilbake. Jeg husker jeg frøs og var trøtt. Det var noen andre barn der også, men de husker jeg ikke noe av. Etter en stund kom pappa, som var blitt veldig rar og tullete, og sa at vi skulle legge oss. Han tok meg og lillebror med til en båt som vi ikke hadde vært i før. På veien ned klippen og til båten var det mange voksne som tullet og tøyset med pappa. Et lite minne om noen som falt i sjøen titter også frem. Jeg var engstelig. Jeg ville ikke være der. Jeg ville hjem og sove i min egen seng! Jeg kan ikke huske om jeg sa det til pappa. I så fall viftet han det bare vekk og sa det kom til å gå så bra. Det gjorde han alltid. Lillebror virket rolig og sa ikke så mye. Og ettersom jeg var eldst, så konkluderte jeg nok med at jeg måtte slutte å være så pysete. Jeg pleide å gjøre det. Lite visste jeg da at lillebroren min var en mester i å skjule følelsene sine.

Vi sov i køyesenger nede i båten. Det var ukjente lukter i senga, og bråkete mennesker utenfor. Jeg var redd. Skikkelig redd. Og sint. Jeg frøs. Jeg ville hjem. Men jeg var på en ukjent øy, ute på havet med ukjente mennesker. Jeg visste ikke hvor pappa var. Kanskje hadde han gått ut på en klippe et stykke fra båten? Jeg hørte ikke stemmen hans utenfor. Dessuten var han bare rar. Jeg kjente ikke pappa når han var sånn. Han ble ukjent for meg.

Plutselig var det noen som vekket meg. "Nå skal vi dra", sier pappa. Øynene hans er sløve, og han smiler fårete. Det er ganske mørkt nå og bråket har stilnet noe. Med bustete hår og halvveis i søvne tar han med seg meg, syv år, og min bror, fem år, og drar fra øya. Full.

Jeg husker ikke hvordan vi kom oss tilbake på land, men det neste jeg husker er at den taxien han har bestilt, ikke kommer. Han er frustrert, vi venter lenge og begynner å lete. Han gir opp og jeg husker at vi vandrer over et jorde med høyt gress for å komme opp på en hovedvei der pappa vil forsøke å praie en taxi. Vi står lenge og venter. Pappa er irritert og full, men prøver å være positiv og later som om alt er normalt. Jeg tror han bærer lillebror, som er sliten og trøtt. Gråt lillebror nå? Jeg husker bare den intense klumpen i magen. Den lå der og verket. Verket. Jeg ville bare hjem. Jeg husker en følelse av å være flau over å gå ute med en full pappa midt på natten. Jeg vare redd. Utrygg. Trøtt. Kald. Men lettet over snart å være hjemme.

- Anonym