– Heldigvis en del av BaRnettverket

Jeg vokste opp med en pappa som for mange var en rollemodell og stor ressurs i samfunnet. Det mange ikke visste var at denne mannen, som var så hjelpsom og flink til å fikse opp i andres problemer, var mitt og min families største problem. Jeg ser tilbake på mange gode barndomsminner fra et trygt hjem med mamma, pappa og to yngre søstre.Det var først da jeg nærmet meg tenårene at pappa begynte å utvikle en avhengighet til tyngre rusmidler enn bare alkohol. Da mine foreldre ble skilt, skjedde et slags rollebytte – jeg ble forelderen for min pappa. Jeg satt mitt eget liv på vent for å hjelpe pappa gjennom sitt liv, og hadde et inderlig sterkt ønske om å redde han fra det helvete han var på vei inn i. Det var mye skyldfølelse og skam. Hva gjorde jeg galt?

Hvorfor ble han ikke rusfri? Var jeg ikke god nok for han? Det var mange slike spørsmål som gikk opp igjen hos meg gjennom tenårene, og gjennom mislykkede forsøk på å få han rusfri, og tilbake til den pappaen jeg en gang hadde hatt.

Etter mange år med prøving, feiling, løgn, og skuffelse, valgte jeg å ta ansvar for mitt eget liv og gi meg selv en sjanse. Jeg møtte en mann og livet var veldig godt. Etterhvert ble jeg gravid. Første tanke var med en gang enorm lykke og glede. Endelig skulle jeg få et barn som jeg skulle være forelder til, og som ville elske meg ubetinget, og som ikke ville skuffe meg. Da den første lykkerusen over graviditeten hadde lagt seg, begynte tankene å surre i hodet. Hvordan kom jeg til å bli som mamma? Jeg er så utrolig lik min pappa som person – ville jeg bli som han? Ville jeg forsømme mitt barn, slik som han har forsømt sine tre døtre? Vil mitt barn noen gang ha en bestefar tilstede i livet? Vil han stille opp for meg, og se dette som en ny sjanse til å ta tilbake noe av den tapte tiden med meg? Vil han igjen svikte og skuffe meg? Kan jeg stole på han denne gangen?

Tusenvis av sånne spørsmål surret i hodet. Jeg skulle bli mamma og ha ansvar for et nytt, lite liv og det ble veldig skremmende. Det var da jeg skjønte at jeg trengte noen å prate om slike ting med. Noen som kunne forstå min frustrasjon, sinne, glede og sorg – alt på en gang. Noen som kunne forstå dette hat-elsk-forholdet som jeg hadde til min pappa, og som hadde opplevd lignende tanker og ting selv.

Heldigvis var jeg en del av BaRnettverket i Tromsø der det var flere som hadde fått barn. Jeg kunne snakke om mine følelser og frustrasjon med likesinnede, som også hadde mange like tanker og følelser. Det førte til at jeg ser tilbake på mitt svangerskap og den første tiden med en nyfødt med mye glede og gode minner, i stedet for usikkerhet og dårlige minner.

I dag har jeg en gutt på 1 ½ år, som er frisk og rask. Jeg prater fremdeles med mine gode venninner og frivillig-kolleger i BAR-nettverket om pappa, og vanskelige ting knyttet til det å være en forelder selv. Men mest prater vi om gode ting, og er sammen med våre små og våre familier. Det er godt å ha noen å prate med som forstår og som kan vise med eget eksempel at det kan gå veldig bra.