Når omgivelsene svikter

Jeg kan sitte her i dag og si at jeg har det ganske bra til tross alt jeg måtte oppleve gjennom oppveksten, men det trudde jeg ikke for bare 3 år siden. Det henger fortsatt en tung og mørk sky over meg når jeg går gjennom byen, sitter på skolen eller er med venner. Men jeg har jobbet hardt med meg selv for å klare å fungere så normalt som bare mulig i den hektiske studenthverdagen.

Pappa satt alkohol før familie

Pappa var og er fortsatt alkoholiker med psykiske problemer. Han har så lenge jeg kan huske satt alkohol før familie og har på grunn av det ødelagt familiens- og sitt eget liv. Mine to søstres og min oppvekst bestod store deler av å være redd for hva som møtte oss innenfor døra etter skolen. Vi levde et uforutsigbart liv med lite trygghet og vi kunne aldri ha med venner hjem i frykt for hva som kunne skje. Det begynte klassekameratene mine å reagere på allerede i 8-års alderen og jeg brukte stadig unnskyldninger som at mamma var syk eller at jeg skulle bort etter skolen og vi ble eksperter på å finne brennevinsflaskene hans. Pappa var mye ute og inne av rehabiliteringssentre oppgjennom skoleårene mine. Det ga oss alle i familien en liten pause fra hverdagen hver gang han ble innlagt for behandling. Likevel kunne vi ikke føle oss trygge. En psykiatrisk behandler på et rusbehandlingssenter spurte oss en gang om hva vi barna kunne gjøre for at pappa skulle bli frisk. Dette mente jeg ikke hadde noe med saken å gjøre og mener fortsatt at det var feil av behandleren å stille dette spørsmålet. Hvorfor skal det være fokuset når alkoholen var faren vår sitt problem? Barn skal ikke gjøres ansvarlig for foreldres rusproblemer!

Oppgjennom årene har vi måttet se og høre mye, som å høre pappa si at han skal ta livet sitt og står der med en kniv i hånda framfor oss der vi står og roper i panikk om at han må slippe kniven. Men hvorfor gjorde vi egentlig det? Det ville jo gjort slutt på de problemene vi hadde i oppveksten. Men det var vår jobb å passe på han.

Pappa hadde forsvunnet ut i mørket en kveld for mange år siden, og det var ikke så uvanlig da han ofte kunne være borte i et døgn eller mer. Lillesøster og jeg satt oppe en kveld og så tv da vi plutselig så en skikkelse slepe med seg ett eller annet i mørket utenfor vinduet. Vi reiste oss brått for å se hva det var, og der så vi en mann plassere faren vår på en stol. Han så oss i øynene og gikk. Igjen var det barna som måtte trå til for å hjelpe far opp av stolen vel vitende om at en eller annen voksenperson var klar over det.

Hvorfor grep ingen inn?

Dette er bare småtterier i forhold til alt vi har måttet bite tennene sammen for. Det jeg alltid har lurt på, og som jeg fortsatt stiller spørsmål om er hvorfor ingen har grepet inn. Nei, vi gikk ikke uten mat og klær fordi vi hadde en mor som jobbet så hardt hun kunne for at vi skulle fungere, men fortatt har vi opplevd mer enn et barn skal oppleve og jeg er ganske sikker på at de aller fleste i nabolaget der vi bodde visste hva som foregikk. Men ingen gjorde noe. Hvorfor?

Helsesektoren har vært lite til hjelp. Pappa har vært innlagt på alle psykiatriske- og rusbehandlingssenter i Trondheim oppgjennom årene. Det året jeg fylte 18 år ble han på nytt lagt inn på et psykiatrisk senter. Han hadde forlatt huset en ettermiddag og hadde ikke gitt lyd fra seg på et døgn. Ingen visste hvor han var og jeg kjente redselen ble brått til sinne da vi omsider fikk beskjed. Jeg kunne ikke forstå hvordan helsesektoren kunne ta inn en pasient uten å informere familien, gi de informasjon og hjelp.

Pappa sa nei til samtykke, jeg fikk ikke vite noe

Måten jeg ble møtt på da jeg ankom resepsjonen var krenkende. Jeg fortalte at jeg var datteren og gjerne ville prate med han som var ansvarlig for innleggelsen av faren min. Jeg fikk beskjed om at de hadde taushetsplikt og ikke kunne gi noe som helst informasjon om pasientene, ikke en gang til noens datter. Jeg protesterte og satte meg ned i en stol helt til hans lege ble kontaktet og tok meg inn på kontoret. Der fikk jeg fortalt at pappa hadde gitt beskjed ved innleggelsen om at familie ikke skulle kontaktes og dermed heller ikke skulle motta noe som helst hjelp i denne situasjonen. Legen kunne forstå sinnet og frustrasjonen, men kunne ikke gjøre annet enn at mine to søstre og jeg kunne få komme på en ”terapitime” hos to av sykepleierne på senteret. Jeg tok med meg tilbudet og vi takket ja, men det ble en stund til vi fikk timen. I mellomtida hadde pappa gått ut av DPS og inntatt alkohol som førte til at han ble kastet ut av senteret i 24 timer. De driver en metode der pasientene blir stengt ut av DPS og må selv skaffe plass å bo og er uten tilsyn til de får komme tilbake til behandling. Denne måten å arbeide på kan være skadelig for pasienten og omgivelsene. Pappa trengte så inderlig hjelp. Han hadde anskaffet seg alkohol og satte alene i en liten hytte på en campingplass til han ikke kunne stå på beina. Familien ble igjen ikke kontaktet og det kunne gått virkelig galt da hovedårsaken til innleggelsen denne gang var at han var suicidal. Jeg trur ikke de noen gang vil skjønne at de ville blitt holdt ansvarlig om det hadde gått den veien.

Jeg ble syk av pappas sykdom

For noen år siden ble pappa hentet av ambulansen etter et uhell med alkohol involvert. Etter den hendelsen var jeg helt utkjørt og lot det gå så langt at jeg ikke klarte å komme meg opp om morgenen. Jeg satte med skyldfølelse av å ha håpet at pappa skulle dø i den ambulansen. Jeg klarte bare ikke mer og ville ut av den situasjonen. Men jeg er voksen nå og har et bra liv takket være en lærer som så meg siste året på videregående. Jeg hadde aldri hatt noen som sa til meg at alt skulle bli bra, at jeg skulle vokse opp og bli noe, men sammen med læreren og helsesøster på skolen kom jeg raskt tilbake på beina og kan aldri takke de nok for den hjelpen jeg fikk før jeg skulle ut i voksenlivet. Det vet jeg har hatt stor betydning på mitt videre liv.

Jeg er et løvetannbarn

Jeg ser på meg selv som løvetannbarn. Jeg har hatt denne tunge og vanskelige oppveksten, men jeg har klart meg så godt uten noe spesiell hjelp utenfra for å komme meg videre. Jeg ønsker å sette rusproblematikken i lys for andre. Det er ikke alltid de man trur skal ha problemer, men det kan like gjerne være barna i nabohuset som bærer på en tung hemmelighet. Jeg kom meg vekk fra dette da jeg var 18 år og var ferdig med videregående skole. Da pakket jeg sakene mine og flyttet til Oslo. Men det er ikke alle som har mulighet eller vil, i frykt for familien som sitter igjen alene. Vi trenger flere voksne som ser barna i tidlig alder og som tør å gripe inn om de har en mistanke om at noe er galt. Dette kan ha stor betydning for barnas videre liv.

Forfatter: Andrea (22). BAR kjenner identiteten til forfatteren.