De utrøstelige barna

Kunnskapen om LAR-barna er ikke god nok

Det er den siste tiden blitt fokusert på barn født av mødre som har brukt metadon eller Subutex under svangerskapet – LAR-barna. Født med rusavhengighet og abstinenser, er de store spørsmålene hvilke konsekvenser dette har for barna på kort og lang sikt. Hvilke tilgjengelige tiltak man har for å forebygge, lette og bedre deres situasjon, og ikke minst hva som gjøres for å skaffe god kunnskap og informasjon.

Svarene på disse spørsmålene virker jevnt over nedslående. Dette skyldes i stor grad at den gode kunnskapen mangler; kunnskapen som er veiledende og som fører til god og riktig handling. Men ikke alle er enige i dette. Så sent som 17. januar i år hevdet Helse Vests fagdirektør Christian Schem i Bergens Tidende først at kompetansen til å håndtere LAR-barnas utfordrende situasjon allerede finnes. Og videre at tilegnelsen av ny kunnskap er en prioriteringssak.

Avslaget på videresendelse av Barneklinikken i Bergens søknad om nasjonalt senter for forskning på området, kan vanskelig forstås som annet enn at Schem og Helse Vest mener kunnskapen er god nok.

De første LAR-barna er i nå i tenårene. Ser man på noen av momentene som har preget mange av disse barnas oppvekst, ser bildet dystert ut. Vi vet at de fleste svangerskapene ikke er planlagte. I tillegg til medikamenter knyttet til LAR­-behandlingen, eksponeres barna også i urovekkende grad for sidemisbruk.

De kommer til verden med tunge abstinenser som er blitt beskrevet av helsepersonell som svært vanskelige og utfordrende å lindre, blant annet oppsummert slik av en sykepleier: «Det er rett og slett et utrøstelig barn. Hva vi enn gjør så har de det vondt og viser tegn på ubehag». Flere blir behandlet med daglige doser morfin de første ukene av livet.

Resultatet av det utgangspunktet som er blitt gitt disse barna, er at mange får utviklingsforstyrrelser – og mange ender i fosterhjem. Dette kommer av manglende kunnskap om effekten av LAR-medikamenter på barna, og av de usikre omsorgsforholdene en del av dem blir født inn i.

Helsepersonell forteller at mødrene stiller spørsmål ved bruk av LAR-preparater under svangerskapet, men at mangel på sikker kunnskap hindrer dem i å gi sikre svar. Noen blir bedt om å trappe opp bruken av metadon eller Subutex, begge deler svært vanedannende.

Til sammenligning advares gravide kvinner generelt mot å bruke enkelte vitamintilskudd, reseptfri smertestillende som paracet, og mot å spise for mye oppdrettsfisk. Begrunnelsen er muligheter for fosterskader. I lys av dette er det nærliggende å spørre seg hvor forsiktighetsreglene er blitt gjemt når det gjelder LAR-behandling og graviditet.

Når et solid fagmiljø representert ved Barneklinikken i Bergen åpent forteller at nødvendig kunnskap mangler, og samtidig ber om et nasjonalt senter for å skaffe denne kunnskapen, er det uforståelig at dette avvises av Helse Vest. Spesielt når det begrunnes med at det «blant annet er kompetente fagmiljø på dette området i de andre regionene».

Da forventes det også at det kan vises til noe konkret. Dersom tilstrekkelig kunnskap og kompetanse allerede er tilgjengelig, ville det for det første vært merkelig om fagmiljøene ikke selv var klar over dette. For det andre burde det også være enkelt for Helse Vests fagdirektør Christian Schem å vise til den kunnskapen og kompetansen som etterlyses.