Én av seks elever har mer enn 50 timer fravær på videregående. Hva skjer?

Men for mange er denne dagen også en påminnelse om alt de gjerne skulle gjort, men som føles umulig å få til.

• Én av seks elever på videregående har mer enn 50 timer fravær i løpet av et skoleår.
• Hver tiende elev har vært borte fra skolen i 20 dager eller mer.

Bak tallene finner vi blant annet unge som har det vanskelig hjemme. For vår målgruppe kan det bety foreldre som er inn og ut av rusen, som forsvinner i lengre perioder, eller som er fysisk til stede, men emosjonelt fraværende. Når omsorgen går andre veien, og ungdommen må ta ansvar for både seg selv, foreldrene og kanskje søsken, blir skolen enda en arena der de må kjempe seg gjennom hverdagen.

For disse ungdommene er skolen ikke bare et sted for læring, men en hinderløype.

Hvorfor er dette viktig for oss i Barn av Rusmisbrukere?

Fordi vi vet at disse barna ofte starter med dårligere odds. Se for deg at du må dra på skolen etter en natt med lite søvn. Ikke fordi du scrollet på mobilen, men fordi du lå våken og lyttet etter om pappa kom seg hjem helskinnet.

Se for deg at du sitter i klasserommet og prøver å følge med, mens hjernen din er et helt annet sted – fordi du lurer på om lillebroren din fikk frokost i dag. Eller om mamma klarer å være edru nok til å gå på jobb.

Når hjemmet er uforutsigbart, blir skolen ofte enda en kamp. Når du er mer opptatt av å overleve hverdagen enn å gjøre lekser, blir fraværet høyt. Og hvis du først havner utenfor, kan det være vanskelig å finne veien tilbake.

Dette er ikke bare en personlig tragedie – det er en systemsvikt. Vi vet at ungdom uten fullført videregående har høyere risiko for lav inntekt, dårligere helse og sosial ekskludering.

Statistikken viser også en klar sammenheng mellom lav utdanning og økt risiko for arbeidsledighet og rusutfordringer senere i livet.

Så hva må vi gjøre?

1. Tidlig innsats: Vi må fange opp elever som sliter før de forsvinner ut av systemet. Skoler og kommuner må ha konkrete planer for hvordan de kan hjelpe elever som strever hjemme.
2. Fleksible løsninger: Skolen må ha rom for ulike måter å oppnå kompetansemål på – uten at elevene må begrunne det i detalj. Det beste er om eleven selv ønsker å dele hvorfor, men det skal ikke være en forutsetning for tilrettelegging. Å be om hjelp kan være tøft nok i seg selv, og hvis man i tillegg må forklare og forsvare hvorfor man trenger det, blir terskelen enda høyere.
   
3. Endring i holdninger: Tilrettelegging handler ikke om at noen ikke er flinke nok eller har lærevansker – det handler om å gi flere en reell sjanse til å fullføre. Skolen må møte elever med forståelse, ikke mistanke, slik at det blir tryggere å be om den støtten man trenger.

Vi må slutte å se tilrettelegging som en unntakstilstand, og begynne å erkjenne at skolen ikke fungerer likt for alle.

For ungdommene det gjelder, handler dette ikke bare om karakterer og vitnemål, men om muligheten til å fullføre skolegangen på en måte som faktisk fungerer for dem. Når så mange faller fra, er det ikke et tegn på at de har feilet – det viser at systemet ikke er tilpasset virkeligheten mange lever i.