Hans-Christian er frivillig tross flere timers reisevei: - Vil være den personen jeg selv mangla i oppveksten

2022 er frivillighetens år, hvor målet blant annet er å synliggjøre og aktualisere frivilligheten, samt øke kunnskapen om hva det vil si å være frivillig.

Derfor ønsker vi å vise fram noen av våre flotte frivillige. Både hvem de er, hva som driver dem, og hva slags tanker de gjør seg rundt det å være frivillig.

Først ut er Hans-Christian Bjerk fra Tromsø.

Egenerfaring

Den første tanken om å bli frivillig poppet opp i hodet hans helt tilbake i 2015 da han deltok på et kurs.

- Jeg husker faktisk ikke hva kurset handlet om, men på et tidspunkt kom vi innom noe som hadde med oppvekst å gjøre. Da fortalte hun meg om organisasjonen Barn av Rusmisbrukere, og nesten før jeg visste ordet av det var jeg blitt frivillig, sier Hans-Christian.

Han beskriver seg selv som en veldig impulsiv person som liker å si ja og hoppe ut i nye ting.

Likevel tror han først og fremst at grunnen til at han ville hoppe ut i nettopp dette var fordi det handlet om noe som betydde ekstra mye for ham.

- Jeg kjente at dette handlet om noe som jeg følte jeg kunne bidra med, fordi jeg har egenerfaring når det kommer til å vokse opp med rus, sier han.

Da alt endra seg

Hans-Christian har nemlig både en mor og en far som var avhengige av alkohol da han vokste opp, men han sier at det først og fremst var da moren startet å drikke at det for alvor ble et problem for ham.

- Pappa har alltid vært avhengig, så det var på en måte mer stabilt. Mamma ble avhengig da jeg var rundt 13 år, og det endra alt. Det føltes mer dramatisk fordi det var da den stabiliteten jeg hadde i livet mitt forsvant, sier han.

Og det var nettopp i denne perioden at han hadde et ekstra stort behov for å ha noen å snakke med om det som skjedde, og om hva som var situasjonen i hjemmet.

- Jeg hadde ingen å prate med på det tidspunktet, og det er derfor jeg håper å kunne være der for noen andre som står i en lignende situasjon. Jeg vil være den personen jeg selv mangla i oppveksten, sier Hans-Christian.

Kjenner igjen følelser

En del av det Hans-Christian gjør som frivillig i organisasjonen er at han sitter på chatten, noe som innebærer at han får snakke med barn og unge som trenger noen å prate med.

Det gjør at han med jevne mellomrom opplever å kjenne seg igjen i situasjoner som enkelte av de han chatter med står i.

- Min historie er veldig spesifikk, men jeg opplever at jeg kjenner meg igjen i følelsene de har, og kan fint se for meg hvordan de har det, sier han.

- Er det noen samtaler som gjør ekstra inntrykk på deg?

- Det gjør inntrykk når jeg har samtaler hvor den man snakker med gradvis blir mer åpen. Jeg husker spesielt en samtale hvor den jeg snakket med bare svarte "ja" og "nei" og unngikk samtaler, men så kom det til et punkt hvor personen åpna seg opp.

- Den samtalen varte i over seks timer, og så lenge gidder jeg vanligvis ikke å snakke med folk jeg kjenner en gang, sier Hans-Christian og ler.

Lang reisevei

Veldig kort oppsummert ønsket Hans-Christian å bli frivillig fordi han ville bruke opplevelsene i livet sitt til noe som kan hjelpe andre.

Og nettopp det motiverer han såpass at han velger å bruke tre timer hver gang bare på å reise inn til Oslo for å ha en vakt.

- Chatten vår er åpen fra kl. 17-20, men jeg går ut døra hjemmefra kl. 15:30 og er ofte ikke hjemme igjen før kl. 22 litt avhengig av hvilket tog jeg rekker, sier han og ler.

Likevel er han tydelig på at han føler seg bra etter en vakt, og at han føler seg heldig som får lov til å bruke erfaringene sine til noe positivt.

- Jeg og mine søsken burde ikke vært i det hjemmet vi var i, så det at jeg potensielt kan hjelpe noen som står i en lignende situasjon gjør at jeg ikke føler på at det jeg har vært gjennom var forgjeves.

- Hva tror du at kunne hjulpet deg i situasjonen du stod i da du vokste opp?

- Jeg hadde trengt å høre at følelsene mine var ok, og at det er lov å være sint og forvirra. Jeg skulle også ønske at jeg ble oppfordra av noen til å snakke med noen. For det gjorde jeg ikke, sier han.

- Husker du hva slags tanker du hadde før du skulle ha din første samtale på chatten?

- Jeg følte at jeg var i trygge omgivelser, at jeg hadde erfarne folk rundt meg og at jeg ikke var alene om dette. Jeg husker også at jeg følte det var litt mindre press i og med at vi ikke ble presentert som fagpersoner, sier han.

Ny rolle og fellesskap

Sommeren 2022 flytter Hans-Christian til Bodø, og kommer da til å slutte på chatten. Likevel ønsker han ikke å gi slipp på å ha en rolle som frivillig, og skal derfor blant annet være en digital likeperson i et splitter nytt videosamtale-tilbud.

- Det blir spennende, og det blir noe helt annet enn chatten. Her kommer vi til å sitte ansikt til ansikt med en annen person over video, og begge vet at vi har opplevd noe av det samme. Det gjør at personen jeg snakker med også kan kjenne seg litt igjen i meg, og det tenker jeg er fint, sier han.

Videre sier han at han ikke angrer på at han tok valget tilbake i 2015 om å bli frivillig, og at det siden den gangen har gitt ham mye. Det skal riktignok sies at han hadde et opphold i frivilligheten som varte i noen år, før han kom tilbake i 2021 etter at han flyttet til Oslo.

Han har også avslutningsvis noen råd til de som eventuelt vurderer å bli frivillig på et tidspunkt. Uansett om det er for oss i Barn av Rusmisbrukere, eller for en helt annen organisasjon.

- Jeg vil anbefale å finne noe som betyr noe personlig for deg. Da tror jeg også du blir en bedre frivillig. Noen tenker sikkert at det krever mye, men å bruke noen timer i løpet av en måned på noe som betyr noe for deg er veldig verdifullt, sier han og legger til:

- I tillegg er det lov å tenke litt egoistisk her også. Man finner jo andre frivillige som har noen av de samme interessene som deg, så det blir jo et fellesskap ut av dette og. Samtidig føler jeg meg jo bedre selv, og det tenker jeg at det må være lov å si, sier han og smiler.