Marita stod foran et umulig valg: - Skal jeg kutte kontakten med faren min for å få det bedre selv?

Forfatter
Håkon Lexberg
Publisert dato

Foto: Håkon Lexberg

Når du blir født kan du ikke velge hvem som er foreldrene dine. Så hva gjør du hvis du føler at de som burde stå deg aller nærmest ikke tar godt nok vare på deg?

Marita Cecilie Løvås tar opp telefonen og skal til å skrive en melding til faren sin.

Det er nemlig en ting hun har tenkt på i nesten fem år. Noe hun tror vil gjøre sin egen situasjon bedre, men samtidig vet hun at det potensielt ikke er noen vei tilbake hvis hun bestemmer seg for å gjøre det.

Hun vurderer å kutte kontakten med sin egen far.

«Du må velge mellom meg eller alkoholen» skriver Marita i meldingen.

Svaret hun får gjør at hun blir sikker på hva hun må gjøre.

På bar som to-åring

Men før vi går inn på hva hun endte opp med å gjøre, hvordan havnet hun egentlig i en situasjon hvor hun følte at hun kanskje måtte gi slipp på sin egen far for å få det bedre selv?

I løpet av sine første leveår forteller Marita at hun bodde sammen med moren og faren i en campingvogn fordi de hadde dårlig råd. Deretter bodde de i diverse leiligheter i både Oslo og Trøndelag. Senere fikk Marita også en søster, i tillegg til at foreldrene på et tidspunkt valgte å gå fra hverandre.

Hun merket også tidlig at alkohol var noe som preget oppveksten hennes i stor grad, i og med at hun opplevde at faren hennes drakk veldig ofte.

- Jeg husker at han ofte kom hjem full, og at han fortsatte å drikke. Han var veldig høylytt, prata utydelig og det lukta fælt av han, sier Marita.

Hun har også blitt fortalt en historie som skal ha skjedd da hun bare var to-tre år gammel som har gjort ekstra inntrykk på henne.

- Pappa skulle få ansvaret for meg alene en dag, og da hadde han valgt å ta meg med på bar. Han satt meg på gulvet og lot meg leke med sneiper. Jeg husker det ikke selv, men har blitt fortalt flere ganger at det skjedde.

- Det er grusomt at han valgte å prioritere bar, øl og venner framfor å gi meg omsorgen jeg trengte, legger hun til.

Marita forteller at hun i oppveksten følte seg veldig lite sett og prioritert av sin egen far, og opplevde at han ofte valgte alkoholen over henne. Foto: Privat

Grua seg i dagevis

I tidlig barndom forteller Marita at hun trodde alle foreldre var på denne måten.

Hun visste jo tross alt ikke om noe annet, og på en måte ble det en slags trøst for henne.

- Men da jeg ble litt eldre og hørte andre elever på skolen fortelle om hvor flotte foreldre de hadde, så skjønte jeg at noe var feil.

Hun skjønte riktignok ikke helt nøyaktig hva som var feil.

- Men da jeg ble enda litt eldre begynte jeg å innse at det var faren min som var problemet, fordi jeg alltid grua meg til å besøke han.

Etter at faren og moren skilte seg ble det ordnet slik at hun skulle være hos faren annenhver helg.

- Jeg husker at jeg grua meg mange dager i forveien, sier hun.

Følte hun gjorde noe feil

Grunnen til at hun grua seg var først og fremst fordi hun opplevde at helga alltid ble preget av mye alkohol, som igjen førte til at hun følte seg nedprioritert.

- Jeg følte meg ikke sett, og fikk ingen respons på de gode tingene jeg prøvde å gjøre. Jeg opplevde det som at han var mer opptatt av å prate i telefonen, være med kompiser eller ha fest mens jeg var til stede, sier Marita.

Hun kjente derfor ofte på følelser om at hun ikke var bra nok, og at mye av det hun gjorde var feil. I tillegg til at hun til tider følte på at det var hennes feil at han drakk så mye.

- Hvordan var han de gangene han var edru?

- Det var ikke ofte, men da det skjedde var han en god far. Da var han snill, spurte hvordan det gikk med meg, hvordan jeg hadde det på skolen og om jeg hadde noen venner.

- Da virka det rett og slett som at han brydde seg litt om livet mitt, men da han drakk følte jeg at han bare brydde seg om seg selv, legger hun til.

Marita forteller her om en episode hun husker godt fra nyttårsaften i oppveksten hvor hun opplevde at faren prioriterte alkoholen over henne.

Ble sendt på rommet

Når hun tenker tilbake på helgene hos faren i barndommen, trekker hun fram flere minner.

En gang fortalte hun til ham at hun slet med depresjoner, men fikk høre at det bare var noe tull noen hadde funnet på for å tjene penger på det.

Ofte var det også fest i leiligheten, og da ble hun og søsteren sendt inn på rommet.

- Han trodde sikkert det var bra gjort av han som far å sende oss på rommet, men jeg mener han kunne ha unngått å ha fest id et hele tatt i og med at vi bare var der annenhver helg.

- Hvilke tanker satt du med da du var inne på det rommet?

- At det ikke er sånn en far skal være. Det var ustabilt, og jeg var veldig lei meg. Jeg husker at jeg til og med følte det var vanskelig å spørre om å få et glass saft fordi vi ble fortalt at vi skulle være på rommet.

- Og jeg følte ikke at jeg kunne gjøre så mye med det heller. Men på en måte er jeg glad for at jeg var sammen med søsteren min, og at jeg ikke var helt alene, sier hun videre.

Hinting og husarbeid

Det hun savna da hun var hos faren sin var i utgangspunktet ikke veldig avanserte ting.

- Jeg skulle bare ønske at han av og til kunne prioritere oss barna, og at han kunne ha spurt oss om det var noe vi ville finne på. Enten dra på en tur, kino eller hva som helst.

- Jeg savna rett og slett bare å gjøre noe hyggelig sammen med min egen far.

Hun prøvde derfor av og til å hinte frampå om at han kanskje kunne drikke litt mindre, men opplevde da å få svar tilbake om at han ikke var så veldig full.

- Jeg turte ikke spørre mer om det, fordi jeg var redd for han og han kunne bli aggressiv hvis jeg maste for mye, sier Marita.

Hun husker også at hun og søsteren måtte gjøre mye husarbeid i hjemmet.

Både oppvask og matlaging måtte de ofte stå for helt selv allerede fra de var veldig små.

- Det ble ofte bare pølser eller Grandiosa. Vi visste jo ikke hvordan man lagde mer avansert mat, sier hun og legger til:

- Jeg mener ikke at barn ikke skal hjelpe til litt hjemme, men først og fremst tenker jeg de skal få gjøre ting de liker. Vi måtte gjøre veldig mye husarbeid som tok bort mye av tiden.

Det umulige valget

Alle disse opplevelsene, minnene og følelsene knytta til å det å tilbringe tid med sin far, gjorde at hun på et tidspunkt tenkte at hun måtte gjøre noe.

Noe som kunne gi henne litt fred, og gjøre at hun fikk tilbake litt kontroll og ro i sitt eget liv.

- Han maste mye på meg via chat etter at jeg ble 18, og lurte stadig på hvorfor jeg ikke kom på besøk. Det ble en påkjenning for meg at jeg aldri klarte å glemme han.

- Da fant jeg ut at det eneste jeg kunne gjøre for å få ro i sjela mi var å kutte han helt ut av livet mitt.

Marita endte derfor opp med å blokkere han på alt av sosiale medier, i tillegg til å endre nummer og få skjult adresse.

- Hvor vanskelig var det å ta det valget?

- Jeg hadde tenkt på det lenge, men så dukka jo tankene opp om at det er min egen far. Hva om jeg angrer? Hva om han blir sint og at det ikke er noen vei tilbake hvis jeg først tar det valget?

- Men det ble ganske enkelt da jeg stilte han et ultimatum, sier hun og tar seg en pause.

Hun sender da en melding til han hvor hun skriver at han må velge mellom to ting.

Enten henne eller alkoholen.

- Det eneste han skrev meg da var at det var tull. Da skjønte jeg at han aldri kom til å ta meg seriøst.

- Når en ølboks til 20 kroner er viktigere enn datteren din, da ble det valget ganske enkelt, sier hun.

Det eneste jeg kunne gjøre for å få ro i sjela var å kutte han helt ut av livet mitt.

– Marita Cecilie Løvås

Kjærlighet viktigere enn kjøtt og blod

Nå er det over to år siden Marita tok valget om å kutte kontakten for å tenke på hva som var best for henne selv.

Så da blir jo spørsmålet, hvordan har det gått?

- Overraskende bra. Jeg savner han litt en sjelden gang, men bare fordi han er faren min. Jeg har også noen få gode minner fra noen turer i sommerferien som gjør at jeg av og til tenker på det.

- Men nå slipper jeg at han ødelegger humøret mitt, og det er egentlig ganske befriende og godt.

Videre sier hun at hun ikke trenger folk i livet hennes som bare gjør livet vanskelig. Hun trenger rett og slett folk som gjør livet hennes bra.

- Jeg liker å si at jeg har funnet min egen familie. Det må ikke være kjøtt og blod. Så lenge det er kjærlighet, så er det mer enn bra nok for meg, sier Marita.

- Ser du for deg at det er en liten mulighet for at du ønsker kontakt igjen på et tidspunkt da?

- Jeg tenker ofte at jeg håper han slutter å drikke. Da kommer jeg til å ta opp igjen kontakten, men jeg har ingen forhåpninger. Sannsynligvis kommer han til å drikke til den dagen han dør, så det kan godt hende vi aldri kommer til å prate igjen.

- Men hvis det skjer et mirakel og han slutter, så kanskje, legger hun til.

Åpenhet, lys i tunnelen og marsvin

Marita er på ingen måte alene om å ha vokst opp i et hjem hvor rus var en stor del av hverdagen.

Ifølge Folkehelseinstituttet vokser omtrent én av ti opp med foreldre som sliter med alkoholmisbruk.

Så hva kan man ta med seg fra historien til Marita for å forsøke å lære noe av det? Hun har i alle fall noen egne tanker om nettopp det.

- Jeg tenker det er viktig å få fram at det kan komme noe positivt ut av det også, selv om man opplever mye dritt. Jeg hører fra venner at jeg er veldig omsorgsfull og empatisk, noe jeg nok er blitt veldig oppmerksom på siden jeg ikke opplevde at pappa var det.

- Jeg vil også si at det er lov å fokusere på seg selv, og ikke bare prøve å gjøre alle andre glade. Jeg gjorde alltid det pappa ba meg om for å forsøke å gjøre han fornøyd.

I tillegg forteller hun at det var veldig viktig for henne at hun på et tidspunkt valgte å være åpen om situasjonen sin, både ovenfor venner og andre i nære relasjoner.

- Jeg gikk også i terapi for å lære meg å håndtere egne følelser og minner fra barndommen. Så jeg vil anbefale folk å snakke om sånne ting, uansett om det er med en terapeut, venner eller familie.

- Og et siste tips jeg vil komme med til de som eventuelt står i eller har vært i lignende situasjoner som meg, er å finne seg en hobby som man liker. Jeg har de tre marsvina mine som hjelper meg veldig med å koble av og tenke på noe annet, sier hun og smiler.

Marita har tre marsvin (Theodor, Plomma og Linus), og forteller at det alltid har vært viktig for henne å ha en hobby som har gjort at hun i perioder har hatt muligheten til å koble av og tenke på noe helt annet. Foto: Håkon Lexberg

Sterke, men kompliserte bånd

Fagansvarlig Martine Kihle Dalsrud forteller at Marita på ingen måte ikke er alene om å ha stått i nettopp dette dilemmaet.

- Det er ikke ukjent for oss. Vi snakker ofte med både medlemmer i nettverket og folk som tar kontakt med oss på chatten, som vurderer å bryte kontakten med foreldrene sine, sier hun.

Samtidig er Martine tydelig på at det å bryte båndet med foreldrene sine er et veldig stort og vanskelig valg, og at det ikke finnes noen enkle svar på nøyaktig hva man bør gjøre.

- I mange familier som har problemer med rus er det ofte sterke bånd og mye kjærlighet, selv om relasjonene er kompliserte. Da er det mange tanker som fort kan melde seg. Blant annet håp om at ting skal endre seg, dårlig samvittighet overfor foreldrene og frykt for ensomhet når man står igjen alene, sier hun.

Videre viser hun også til at mange er redde for hvilke reaksjoner man blir møtt med fra foreldre eller andre i familien, dersom man velger å bryte kontakten.

Derfor påpeker hun at det ikke finnes en enkel oppskrift eller en fasit som fungerer, og at det kun er du selv som kan vite hva som er riktig i akkurat din situasjon.

- Ingen bør dømme deg uansett hva du velger. For noen er det nødvendig å bryte kontakten, enten for en periode eller permanent. Men for andre føles det feil, til tross for at relasjonen til foreldrene kan være både krevende og gjøre vondt.

- For oss i Barn av Rusmisbrukere vil alltid barnets perspektiv være det viktigste. Dette gjelder uansett om du er barn eller har blitt voksen. Hos oss får du støtte uansett hva du velger, legger hun til.

PS: Står du i en lignende situasjon og trenger å snakke med noen som forstår? Da kan du for eksempel melde deg inn i nettverket vårt, eller ta kontakt med oss på chatten.

Fagansvarlig Martine Kihle Dalsrud sier at hun ofte prater med folk som vurderer å kutte kontakten med foreldrene sine, men at det ikke finnes noen fasit på hva man bør gjøre. Foto: Håkon Lexberg