Marius delte radikalt forslag på scenen: - Det er det beste jeg har hørt under hele Arendalsuka

- Jeg er så nervøs at jeg holder på å tisse på meg, sier Marius rett før han skal opp på scenen.

Han er generalsekretæren vår, og Martin Eia-Revheim er en kjent kulturpersonlighet som nylig skrev boken Å sette sammen bitene. Den handler om oppveksten med en voldelig og rusavhengig far, og hvordan mye av det han opplevde aldri ble oppdaget.

Både Marius og Martin har til felles at de har vokst opp i hjem hvor omsorgssvikt og rus var en del av hverdagen. Nå skulle de blant annet prate om hvordan det var, og hvordan man bedre kan oppdage og forebygge at noe av det samme skjer med barn og unge i dag.

Arrangøren var forresten Fagrådet - Rusfeltets hovedorgan, Tyrilistiftelsen og Kirkens bymisjon. Ordstyrer var Torhild Kielland, rådgiver i Fagrådet. Link til selve arrangementet finner du ved å trykke her.

Fin fasade

Første del av samtalen gikk ut på å snakke litt om hvem de er og hvorfor nettopp Marius og Martin satt på scenen.

Martin forteller at han har vokst opp med en far som var prest, og at han misbrukte rusmidler i tillegg til at han var veldig voldelig.

– Han døde faktisk også på et hospits ikke langt herfra, så jeg kjenner disse traktene godt, sier han og ser utover lokalene i Arendal.

Marius på sin side forteller at han vokste opp i et hjem hvor alt så veldig pent ut på utsiden, men at det ikke var hele sannheten.

– Min familie er fra utsiden et nymalt hus med søyler, to biler og alt på stell. Realiteten er at fasaden var veldig bra, samtidig som min mamma har strevd med rus før jeg ble født og fram til hun døde i 2005, sier han.

Lojale barn

Noe de begge to også nevner er hvor vanskelig det kan være å oppdage vold og rus som foregår innenfor husets fire vegger. Familier går ofte langt for å holde det som skjer skjult, noe Martin forteller at han også selv gjorde.

– Det er ikke lett å oppdage fordi vi er lojale. Det var ikke aktuelt for meg som barn å fortelle om det, sier han.

– Men er det noe som kunne fått deg til å si noe, spør Torhild Kielland.

– Da hadde det ikke vært snakk om å holde meg i en arm. Da måtte noen ha holdt i hele meg og sagt at jeg aldri hadde trengt å dra hjem igjen, sier han og fortsetter:

– Men mange sier ikke ifra på grunn av faren for å si ifra. Skulle jeg ha sagt noe måtte garantien vært klokkeklar. Jeg kunne ikke dratt hjem igjen hvis jeg hadde fortalt noen at presten juler oss opp, tar sikringa i huset og går rundt med pistol og klikker med den.

To i hvert klasserom

På spørsmål fra Torhild Kielland om hva vi kan gjøre og hvordan vi kan gjøre det, for å forebygge vold og overgrep mot barn, tar Martin raskt ordet.

– Jeg har lyst til å svare først fordi du er fagperson, så jeg vil ikke svare etter deg, sier han og ser med et smil bort på Marius.

– Som barn husker jeg det var fint å lære om barnekonvensjonen og at man har rettigheter. Men det er ikke verdt noe når du sitter låst i et hjem. Barna må forholde seg til det de har blitt tildelt, som er familiene sine.

Samtidig snakker han om at enkelte ting har blitt bedre, blant annet ved at barna hans i dag lærer om denne problematikken på skolen.

– Men jeg har ikke noen klare råd annet enn at man ikke kan være oppmerksomme nok på det. Det sitter to i hvert klasserom og kjenner på dette, sier Martin.

"Hadde bare ikke pappa blitt satt i fengsel"

Ordet går etter hvert videre til Marius, som har noen veldig tydelige tanker rundt hva som kan gjøres.

– For det første må vi forstå og ha respekt for at det er ekstremt mange barn som utsettes for vold, seksuelle overgrep eller andre krenkelser fra foreldrene sine. Men de har en klokketro på at de bare skal holde ut litt til og at det tar slutt. Det er kjærlighet, sier han.

For det andre påpeker han at han har kommet i en radikal alder, og at han derfor også ønsker å komme med et radikalt forslag.

– Jeg skulle ønske at vi i det minste starta å avdekke og kartlegge at dette har skjedd, og at det skjer med de voksne mammaene og pappaene som vi har i psykisk helse og rusbehandling, sier han.

– Altså, hvis det som må til er et samtykkebasert amnesti som gjør at en mamma eller pappa kan fortelle hva de har utsatt barna for, og barna da kan få hjelp til å snakke om det. Og hele familien er enige om at det er noe de må få ordna opp i for å kunne leve som en familie. Og at det da ikke er så viktig at det blir en rettssak, fengsel, politi og hele den pakka der. Ja, da må vi gi det en sjanse. Det mener jeg faktisk, selv om det er totalt umoralsk å si det, fortsetter Marius.

Venter til de blir 18

Han har selv møtt, snakket og chattet med tusenvis av barn og unge i løpet av de over ti årene han har drevet organisasjonen vår, og sier at han ofte får høre dem snakke om at de hadde hatt behov for noe lignende.

– Det er mange som har sagt at "hvis de bare ikke hadde fengsla pappa, så kunne vi kanskje ha snakka høyt om det", sier han og legger til:

– Vi må gjøre det mindre farlig når du først mottar hjelp, å kunne si noe om hva som er hele deg.

Han sier videre at det ikke kartlegges i dag hva foreldrene utsetter barna for. Istedenfor må man vente til barna selv forteller hva de har blitt utsatt for, noe mange venter veldig lenge med å fortelle.

– Barna venter gjerne til de blir 18 år før de kan si at "pappa la seg i senga mi og hadde sex med meg hver kveld fra jeg var 14 til 18". For det er det som skjer. Unge gutter og jenter sier til oss på chat at de bare skal holde ut litt til fordi de snart skal flytte hjemmefra.

– Det må gå an å si ifra uten at det blir katastrofe, legger han til.

– Jeg er glad jeg snakka først. Dette er det beste jeg har hørt på Arendalsuka i år, sier Martin umiddelbart etterpå til både latter og applaus fra salen.

PS: Hele samtalen kan du se på Facebook-siden til Fagrådet her!

Se også video nederst i saken for å se at de fikk stående applaus. Så nei, vi lyver faktisk ikke! :-)