Når rus ikke lenger er en privatsak
- Forfatter
- Ida Wilstrup
- Publisert dato
Det finnes barn som vet akkurat hvilken lyd det er når noen åpner en ølboks. Barn som legger merke til når pupillene er store, stemmen blir høy, eller kroppen plutselig virker fjern og sløv.
De lærer tidlig å lese stemninger og varselsignaler, lenge før de lærer å lese bøker. For mange barn som vokser opp med rus i hjemmet, handler hverdagen om å være på vakt hele tiden.
Barn bærer ofte mer enn vi ser
I Norge anslås det at over 200 000 barn vokser opp med en forelder med et problematisk rusbruk. Noen har foreldre som drikker, andre lever tett på illegale rusmidler eller bruker legemidler langt over anbefalt bruk.
Felles for mange av barna er en konstant uro. De lærer å tilpasse seg voksne som er uforutsigbare.
De tar ansvar de aldri skulle hatt – og det preger dem langt utover barndommen.
Tausheten beskytter ingen
Ofte snakker vi om rus som en privatsak. Men når rus preger en families hverdag, handler det ikke lenger bare om den som ruser seg. Det rammer de rundt – og barna rammes hardest.
Likevel er det mange som vegrer seg for å si noe. «Jeg vil ikke blande meg», tenker man kanskje.
Men virkeligheten er at barn som vokser opp med rus ofte blir stående alene – nettopp fordi ingen spør. Når ingen tar ansvar, blir det barnet som sitter igjen med hele belastningen.
Å spørre kan gjøre en forskjell
Det handler ikke om å peke finger. Det handler om å se barna, og tørre å spørre: Er det trygt hjemme? Vil du snakke med noen?
Du trenger ikke være ekspert for å gjøre en forskjell. Du trenger ikke ha alle svarene. Det viktigste er at du er en trygg voksen som tør å bry deg. Noen som ser, spør og lytter.
Barn som vokser opp med rus finnes overalt – men ofte i det stille. Vi jobber for at ingen barn skal måtte bære alt alene. For å få det til, trenger vi at flere tør å snakke om det.
Del gjerne denne saken videre. Kanskje noen i ditt nettverk trenger en påminnelse om å løfte blikket.
Hvordan snakke med barn og unge om hvordan de har det hjemme.
-
For at barn og unge skal tørre å åpne seg, må de kjenne at den som lytter har tid, vil høre – og vil dem vel. Er det deg, eller kanskje noen andre som står nærmere?
Det viktigste er ikke hvem som tar samtalen – men at den unge blir møtt med trygghet og blir ivaretatt på best mulig måte.
Eksempel:
1. «Jeg vil at du skal føle at du kan snakke med en voksen om det som gjør at du føler deg både bra og dårlig. Hva er det som skal til for det, tror du?»
2. «Jeg tåler å høre alt. Hva du forteller og hvordan du ønsker å fortelle det – er opp til deg.»
-
Vi er kjappe med å sammenligne oss med andre – også når det gjelder følelser.
Da kan det bli ekstra vanskelig å åpne seg. Hva om det jeg føler er for mye? Eller for lite? Eller bare rart?
Derfor er det viktig å møte følelsene som deles med trygghet og åpenhet – ikke sammenligning.
Eksempel:
«I denne samtalen er det du som bestemmer – det som er viktig for deg, blir viktig for meg.»
-
Ofte kjenner vi det på oss – at noe ikke er helt som det skal hjemme.
Barn trenger ikke alltid si alt for at vi skal forstå. Men de kan trenge hjelp til å sette ord på det som er vanskelig.
Eksempel:
«Hvis du kunne beskrevet hverdagen din med tre følelser, hvilke følelser ville det vært?»
«Du beskriver hverdagen din med tristhet, frykt og kaos, og du sier at disse forsterkes jo nærmere helgen du kommer. Fortell meg om en helg hvor du kjente på alle disse følelsene.»