Svikt i 8 av 9 barneverntjenester: - Alle barn har rett til å medvirke i sitt eget liv

- Først og fremst tenker jeg det er bra at dette har kommet fram i lyset, sier fagansvarlig Martine Kihle Dalsrud.

Ifølge tilsynet svikter barnevernet på flere områder. Undersøkelsene er mangelfulle, barna selv får ikke sagt sin mening på en god nok måte, familiene får for dårlig informasjon og lederne har ikke god nok oversikt over om rutinene blir fulgt eller ikke.

Les mer på Helsetilsynet sine sider her.

Det er altså avdekket at det er svikt i en rekke ulike ledd i prosessen, men det hele starter med at undersøkelsene ikke blir utført på en god nok måte, ifølge Martine.

- Undersøkelsene danner selve grunnlaget for at barn og unge kan få god hjelp, sier hun og legger til:

- Det er veldig alvorlig dersom de ikke blir gjort godt nok. Da kan konsekvensen bli at barnet enten ikke får noe hjelp i det hele tatt, eller at hjelpen ikke blir riktig.

Hjelpen de ikke fikk

Vi har også gjort en egen undersøkelse blant medlemmer i nettverket vårt som består av personer over 16 år som selv har vokst opp i hjem hvor foreldrene hadde et rusproblem.

Den viser blant annet at omtrent 1 av 3 hadde opplevd at barnevernet var inne i bildet i løpet av oppveksten deres, men at ingenting ble gjort.

- Mange forteller at det har blitt sendt en eller flere bekymringsmeldinger, men at ingenting tilsynelatende ble gjort. Barnevernet får jo mye tyn, men det vi opplever er at de fleste som snakker negativt om barnevernet snakker mest om den hjelpen de ikke har fått. Hvorfor gjorde de ikke noe? Hvorfor så de meg ikke? Det tyder jo samtidig på at mange ønsker hjelp fra barnevernet, sier Martine.

Videre tenker hun at noe av problemet er at barnevernet ofte ikke når inn til selve kjernen av det som faktisk er problemet.

- En undersøkelse skal jo ikke bare være å spørre barnet hvordan det er hjemme hos dem. Det må gjøres på en måte som oppleves så trygg som mulig for barnet, sier hun.

Reell medvirkning

Men hvordan sørger man egentlig for at barna får sagt sin mening? Og hvordan gjør man situasjonen så trygg som mulig slik at barnet føler seg komfortabel med å fortelle om selv de vanskeligste tingene?

For Martine er det to ord som er ekstra viktig å tenke på når det gjelder dette.

- Jeg er opptatt av ordene «reell medvirkning», for man kan ikke si at medvirkningen er reell hvis det ikke føles trygt for barnet å fortelle.

- Vi opplever at mange sier at barnevernet ikke snakket ordentlig med dem om situasjonen. Eller at de blir snakket til samtidig som at foreldrene er til stede. Da tar barnet hensyn til foreldrene og våger i mindre grad å fortelle helt ærlig om hvordan ting er, sier hun videre.

Hun minner også om en viktig ting å huske på oppi alt dette, nemlig at det til syvende og sist handler om livet til noen.

- For barnevernet kan det sikkert oppleves som en sak, men for barna som står i det er det jo livet deres, sier hun.

Martine har derfor noen tips til deg som jobber i barnevernet for å gjøre det så trygt som mulig for barnet:

• Barnet har rett til å ha med seg en person de er trygge på som de velger selv. Det kan for eksempel være en lærer, en tante eller en trener.
• Vær ærlig med barnet om hvorfor du har samtalen, og hva som er situasjonen.
• Barn trenger ofte tid for å åpne seg opp om de viktige tingene. Da må de også få den tiden de trenger.
• Snakk med barnet på en arena hvor de føler seg trygge.
• La de få snakke uten at foreldrene er til stede.
• Husk på at alle barn har rett til å medvirke i sitt eget liv.

Taxituren og manglende informasjon

Martine har selv vokst opp i en situasjon som gjorde at hun ofte var i kontakt med barnevernet, og vet derfor godt hvordan det oppleves å stå midt i det.

- Jeg var bare 4-5 år gammel da jeg første gang var i kontakt med barnevernet, og har siden den gang veldig varierte erfaringer. Noen ganger har jeg opplevd at jeg har blitt lytta til og tatt på alvor, men jeg har også opplevd det motsatte, sier hun.

Martine kjenner seg derfor igjen i deler av det som kom fram i rapporten. Hun tenker da spesielt på en episode hvor hun plutselig en dag ble hentet på skolen av noen fra barnevernet, og hun opplevde da at hun savnet å få god nok informasjon om hva som skulle skje.

- Det kom to fremmede mennesker og lurte på om jeg var Martine. Da ble jeg satt i en taxi og fortalt at jeg skulle til et hus hvor det var mange andre barn. Jeg trodde det var et slags lekeland, sier hun og legger til:

- Jeg husker at jeg ble veldig forvirra fordi jeg ikke visste noe på forhånd, og jeg ble bare fortalt at jeg skulle være der en stund. Jeg fikk ikke dra hjem og snakke med mamma eller hente klær, så jeg følte nesten at jeg ble satt i fengsel. Poenget her er uansett at den situasjonen kunne blitt annerledes hvis de hadde snakket med meg i forkant. I bunn og grunn handler det om å involvere barnet og samtidig være ærlig.

- Hvor ærlig tenker du at man kan være med et barn?

- Dønn ærlig, tenker jeg. I en sånn situasjon tror jeg mangel på informasjon gjør at man blir utrygg og usikker. Jeg tenker i tillegg at det er lite man kan si som barnet ikke allerede vet fra før, sier hun.