Tett på: Det finnes håp om en god fremtid

Selv om fortiden er mørk er det håp om en lys fremtid

- Jeg gråt mye i den perioden og jeg var ofte redd. Dessuten utviklet jeg en sterk seperasjonsangst på bakgrunn av erfaringer med plutselig adskillelse. Aina Veronica forteller om en oppvekst uten en far og sammen med en ustabil mor, i et hjemmemiljø som var sparsomt utrustet når det kom til det materielle. Det var lite mat i kjøleskapet og klærne hun gikk i var ofte gamle og fillete.

- Jeg gjorde sjelden lekser, for jeg kunne ikke konsentrere meg. Jeg hadde ikke med meg treningstøy og jeg nektet å ha gymnastikk.

Da Aina Veronica var 12 år ringte hun selv til politiet. Hun la alle kortene på bordet og fortalte om hjemmeforholdene: Om uroen hun følte, om moren som ruser seg og at hun bare var fire år første gangen hun fant hasjklumper hos mamma.

- Jeg ble akutt-plassert på barnehjem, hvor jeg likte meg godt.

Allikevel ble hun ikke værende i institusjonen lenge, fordi moren gikk med på å få uanmeldte besøk fra barnevernet. -Jeg ble sendt frem og tilbake mellom hjem og institusjon et par ganger inntil mamma ikke lenger klarte å opprettholde hverken fasaden, eller avtalen. Hun ba selv om at jeg skulle få komme tilbake på ungdomshjemmet. Der blir den unge jenta boende til hun var 17 år, for deretter å gå over til botrening. Hun fikk egen leilighet og ble til slutt utskrevet i en alder av 20 år.

Som 21-åring begynte jenta som nektet å ha gymnastikk og som bare hadde vært innom dans som fritidsaktivitet, med poledance. Hun opparbeidet seg snart en smidighet og en styrke som også ga utslag i bedre selvfølelse. Fra følelsen av usikkerhet, kunne hun nå ved hjelp av sin egen kropp utføre akrobatiske numre og vite at hun selv hadde det som skulle til for å skape sitt eget liv.

- Det ble et nytt liv, fylt av troen på at det kan gå bra. Dansen ga meg en rømningsvei og hjalp meg å kanaliserer følelser og engasjement for å få voksne til å se de sårbare og utsatte barna.

I dag er Aina Veronica aktiv som erfaringskonsulent og brukerrepresentant i organisasjonen BAR – Barn Av Rusmisbrukere. Hun er også med i Blåkors-kampanjen “Jeg ser” og har holdt foredrag og stilt opp til intervju og bidratt med sin historie for å gi barna en stemme. Hun er også frivillig engasjert i UngOslo, en organisasjon som arrangerer aktiviteter for barn og unge under omsorg av barnevernet.-Jeg gir et innblikk i min historie, for at de som har lignende erfaringer skal være stolte av seg selv, for at de har klart seg i gjennom en vanskelig oppvekst. Jeg vil vise at det finnes håp om en lys fremtid, selv om det ikke alltid føles slik.

Tekst: Heidi Constanse Næs Bakken