Tett på: Gutten som ble låst inne

Innelåst og skyldig

En dame kommer mot ham. Hun forteller at mamma er på fest og at hun skal følge ham dit.

Han har vært på fest før. Da venter han bare, tar inn alle inntrykkene, lytter til stemmene, som av og til snakker om at det kan bli razzia og hva de må gjøre hvis politiet kommer.Da kjenner han på frykten, som han nesten alltid bærer på. Den frykten han føler hver gang moren har låst ham inne, men også på frykten for at mammas kjæreste skal kommer inn til ham om natten å gjøre ting med ham, som han synes er ekkelt.-han pleide å gi meg en tusenlapp etterpå.

Simen tok i mot pengene morens kjæreste ga ham. Han vet ikke at noe av det han opplever er galt, for kanskje er det ham selv det er noe galt med? Kanskje fortjener han å bli straffet.

«Jeg vil ikke ha deg lenger»

Når Simen er fem vil ikke moren ha ham boende lenger. Hun tar ham med til mormors hus, hvor hun låser ham inne i vedskjulet.-Hoggestabben stod midt i rommet, opplyst av ei 60w glødepære i taket. Kuppelen rundt var borte, den var sikkert knust. Gressklipperen hang på veggen, det var ikke helt sesong enda. Gresset rundt kniven var ikke borte, de hadde nok glemt å gjøre den ren. Eimen av gress lå svakt i luften, men akkurat nok til å kjenne den. Borte i et hjørne stod det en flaske tennvæske, den skulle sikkert brukes på den røde kulegrillen med rust under. Det var kaldt, jeg satte meg på hendene for at jeg ikke skulle fryse. Hoggestabben var heller ikke god å sitte på. Jeg stirret på det sorte dørhåndtaket, ønsket det skulle gå opp.

Mørket hadde senket seg ute, jeg var jo egentlig litt mørkredd. Lyder av folk som gikk forbi skremte meg, kunne ikke se dem. Hvorfor satt jeg egentlig her? Redselen kom snikende, jeg var helt alene. Ordene til mor henger enda i luften, de har brent seg fast:

Mormor gråter når hun finner ham. Tenk at datteren hennes kunne gjøre dette mot sønnen sin. Hun skulle ønske hun kunne ha hjulpet ham, men hun er psykisk nede og lever i et forhold hvor ektemannen drikker. Simen forstår. Han er glad i mormor og han opplever at hun er glad i ham. Det er mormor som ringer barnevernet, for å hjelpe Simen. De snakker litt om det som har skjedd, men blir ikke helt ferdige. Barnevernet bestemmer at Simen skal flytte til faren. De har ingen kunnskap om forholdene hjemme hos far. Simen har ikke fortalt noe til noen.

De vet ikke at omsorgen fra far er fraværende og at den eneste omtanken han blir til del, er den fars nye kone gir ham. Både fars nye kone og den vesle gutten er glad de gangene faren er borte. Da får de en pause.

- Far misbrukte alt han kom over; piller, alkohol og tyngre stoffer, forteller Simen.

I møtet med alt det faren tilførte kroppen oppsto de underligste og mest makabre hendelser:-Jeg opplevde å bli holdt ut av vinduet, mens jeg gråt av skrekk og far lo en hysterisk latter. Far kjørte over meg, mens jeg gråt. Han skulle visstnok bare vise meg at han kunne gjøre det uten å skade meg.

Frem og tilbake, like langt

Faren gjorde mye som var unormalt i fylla. Årene gikk og Simen hadde en følelse av bare å eksistere. Da han var ti år bestemte moren at hun ville ha ham tilbake.Han ble boende hos mor i halvannet år.-jeg vet ikke hvordan det var mulig, undrer Simen, men det viste seg at hun fortsatt sto registrert med omsorgsretten for meg.

Hjemme hos moren blir Simen barnevakt for to halvsøsken. Da han betror seg til støttekontakten, om at han er mye alene med dem, blir moren rasende.-Det som skjer her er at mamma kommer hjem i fylla, river ned stuedøra. Sier masse stygge ting til meg og kaster meg ut. Jeg får ikke lov til å ha på sko eller annet tøy enn truse. Også denne gangen løper jeg til mormor hvor pappa henter meg og jeg flytter til ham igjen.

Da jeg møter Simen på et hotell i Trønderlag er det en flott mann som sitter foran meg. Han forteller om skammen han fortsatt lever med. Han forteller at han ikke visste at seksuelle overgrep var galt før han var seksten år og om sorgen over mormorens død da han var tjue år.

-jeg var glad i mormor, forteller Simen.

Galgenhumor for å tåle

Moren har han i dag noe kontakt med, men bare når hun «er seg selv». Da kan de ha små øyeblikk av familiefølelse. Faren har han ikke kontakt med i voksen alder.

- Jeg har ikke plass til ham i livet mitt. Han fikk for mange «glupe ideer i rus», sier Simen med galgenhumor.

Han unnskylder at han ler av noe så alvorlig, men forklarer at det er en overlevelsesmekanisme.-Galgenhumor et viktig element i det å tåle min egen historie. En historie jeg har problemer med å finne mange lyspunkter i. Forresten, 4H var bra! Jeg ble medlem der etter at jeg flyttet til far for siste gang. Det var et fristed hvor jeg kunne være meg selv, smiler han over å oppdage et fint minne blant alle de vonde. I dag skriver jeg mørke dikt og ser depressive filmer, ler han.

Hvem er jeg egentlig?

Joda, latteren som i mange år var fraværende har fått feste i ham igjen.-Jeg har gått i terapi i seksten år og det spørsmålet jeg sliter mest med er hvem jeg egentlig er.

Han ble en kasteball mellom to dysfunksjonelle hjem. En mor og en far som skulle være omsorgspersoner, men som brøt ham helt ned. Han forteller at han har følt mye sinne over den barndommen han ikke fikk.-jeg fikk jeg aldri utvikle meg å bli noen.

Selv om han ikke vet helt hvem han er enda, så har han låst seg selv ut; livet er sakte på vei oppover. Han har begynt å jobbe i en tjue prosent stilling. Dessuten vil han bli psykolog. Han vil bruke barndommens erfaringer til å hjelpe andre. Han forteller at han liker å kjøre bil til et fyr i nærheten av hjemstedet. Der føler han seg hel:

- Det stormer, jeg vet ikke om det er inni meg eller utenpå. Det blir intenst, kjenner ikke forskjellen. Jeg lengter, lengter etter meg selv. Hvor ble jeg av? Det er mørkt, jeg liker mørket. Bilen lyser opp veibanen så fint. Det er meg, bilen og veien. Tiden er borte, det finnes ingen eksistens, bare meg selv i nuet. Sakte svinner stormen, jeg er jo på vei. Stjernene blinker i det fjerne, kanskje vinker de til meg. Jeg smiler tilbake, de er gode. Stjernene har aldri gjort meg noe, de viser bare vei. Stereoen suser, jeg har selv satt den på. Det suser ikke i meg, jeg er fylt med salighet.

Målet nærmer seg, jeg ser det speide i det fjerne. Som en klippe i livet står det der, meg selv og fyret.

Tekst: Heidi C.Bakken

*Personen i denne historien er anonymisert. BAR kjenner identiteten.