Tett på: — Jeg fikk erfare at ikke alle voksne klarer å gi god omsorg

Der den unge gutten opplevde at mor prøvde å skjule det som var ubehagelig, var far mer direkte. Han opplevde blant annet å bli tatt med til et okkupert narkoreir av far og forsøkt opplært til kriminalitet.

- Mor, som var hovedomsorgsgiver, hadde et skiftende humør. Det var ofte vanskelig å vite hva som kunne få henne til å gå fra blid til sint. Blant annet kan jeg huske at hun kjeftet mye, erindrer Lars.

Hun må allikevel ha villet det beste for ham og innsett at hun ikke klarte å gi omsorg alene. For når han var fjorten år var det hun som gikk til barnevernet og ba om avlastning.

- Gjennom barnevernet fikk jeg et besøkshjem en gang i måneden og selv om jeg egentlig ikke ville ha noe med barnevernet å gjøre, så var jeg takknemlig overfor familien i besøkshjemmet som ga meg et sted hvor jeg både ble sett og hørt.

Sammen med besøk hos besteforeldre beskriver Lars avlastningshjemmet som lommer for omsorg og trygghet som han sårt trengte.

Følelsesmessig trøblete ungdomsår

Lars opplevde å ha lite. Han bodde i en kommunal bolig, det var ofte tomt i kjøleskapet og smått med klær.

- Jeg følte meg sulten og sint, erindrer han.

På skolen gikk det dårlig og fag måtte tas om igjen. Han kunne ikke på noen måte se hva som skulle kunne bringe ham fremover og bort fra den situasjonen han befant seg i. Moren ville nok det beste for sønnen sin, men rusen ble stående som en vegg midt i mellom ønsket om å gi god omsorg og det å faktisk klare å gi det.

- Alle andre så ut til å ha det så greit med alt det materielle og tryggheten på plass, erindrer han. Det var vondt å stå utenfor og ikke få ta del i dette.

Da Lars var femten år døde faren av en overdose. Fremtidshåpet var nesten fraværende.

Vendepunktet kom i tjueårsalderen.

I tjueårsalderen tok han endelig mot til seg og kontaktet en psykolog. Det var først da livet hans snudde.

- Jeg kan han nesten ikke få understreket nok viktigheten av å be om hjelp. For etter at jeg gikk til psykolog fikk jeg troen på meg selv.

Han gjennomførte en universitetsutdannelse med de beste karakterer og hos psykologen fikk han bearbeidet situasjonsbildene som poppet opp som små skrekkfilmer i hodet:

«Faren som mishandler og sier han skal likvidere en kamerat, bilder av seg selv som en liten redd gutt som er vitne til at far synker sammen på en benk etter overdose».

I dag lever han et godt liv hvor han kan gi og få omsorg i en gjensidig kjærlighetsfylt relasjon. Lars har en god jobb og lever i et fast forhold.

- Jeg føler meg heldig! Nå kan jeg endelig si at jeg gleder meg til hver eneste dag, avslutter Lars.

Lars har et avklart forhold til moren, som har gjennomgått LAR-behandling. BaR kjenner identiteten til intervjuobjektet, men har anonymisert historien av hensyn til Lars familie.

Tekst: Heidi Constanse Næs Bakken