Tett på: Med Kjærlighet som medisin

For to år siden lo hun ikke så mye. I stedet føler hun sinne. Hun er barnevernsbarn, fordi moren var psykisk syk og begynte å misbrukte alkohol fra Janne var seksten år.

Den unge jenta bor alene og har et stort udekket behov for kjærlighet. Mens mange andre, på egen alder, lever et tilsynelatende ubekymret liv går Janne med telefonen på, for kanskje ringer mamma og sier at hun ikke vil leve mer. Noen ganger forstår Janne at det bare er et rop om hjelp. Allikevel kan hun ikke være sikker. Tenk om hun faktisk avslutter livet?

Det gjør noe med Jannes selvfølelse, for kunne hun være verdt å elske når mamma ikke vil leve?

Ved siden av alle tankene, som følger ansvaret for liv og død, kjenner hun på byrden av å være annerledes. Janne føler at familiesituasjonen hennes ekskluderer henne fra et samfunn, som bare er der for de utvalgte, de barna som har foreldre som kan ta vare på dem.

Hun hører ord som ringer i ørene og fester seg til sjelen: «jævla barnevernsunge», «jævla NAV unge», «du er ikke er verdt noe». Hun gråter når en venninne må avslutte vennskapet med henne, fordi hun er barnevernsbarn.

- Jeg hadde ingen tro på meg selv som menneske i denne perioden. Jeg var sint på livet og jeg følte faktisk at jeg ikke var verdt noe. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle kunne gå videre.

Heldigvis skjer det at det kommer en ny person inn i livet hennes. Hun får en ny kontakt i barnevernet. Hun heter Elisabeth og skal snu Jannes syn på fremtiden fra mørke til lys.

- Elisabeth er annerledes enn de mange voksenpersonene jeg har erfaring med. Faktisk så må jeg si at det er hennes fortjeneste at jeg sitter her, som det mennesket jeg er i dag. Jeg vil at hun skal vite det.

Janne vet at Elisabeth, som barnevernsansatt har taushetsplikt og ikke kan kommentere saken hennes, men selv kan hun fortelle:

- Elisabeth ga meg kjærlighet og møtte meg med raushet. Snart begynte jeg å se på Elisabeth som et ideal og et forbilde.

Enda mer forbilledlig blir hun når Janne får vite at Elisabeth selv vokste opp som barn av rusmisbruker. Det gir henne håp om en bedre fremtid for seg selv også.

- Det er så mye lettere å tro på noen som har opplevd noe av det samme, for så å ha reist seg.

Janne føler at hun kan fortelle Elisabeth om det som gjør vondt. Hun kan kjenne at Elisabeth vet hva hun snakker om. Elisabeth lærer henne å se på seg selv som verdifull.

Gjennom BAR, som Elisabeth, introduserer henne for deltar Janne på sin første samling sammen med andre barn av rusmisbrukere. Plutselig ser hun at hun ikke er alene. Det er mange som har vokst opp under lignende forhold, som henne selv.

- Det var helt spesielt å møte andre voksne som har opplevd det samme som meg selv. Gjennom å høre om andres oppvekst med rus føler jeg meg mindre alene. Det er som om nettverket er en familie som gir styrke. Dessuten er det jo så mange flotte mennesker der, som har klart seg så bra. Det gir absolutt inspirasjon.

Plutselig skjer det mye positivt i livet hennes.

- Jeg begynner på en ny videregående skole, hvor frøken ser meg. Hun ringer og vekker meg hvis jeg forsover meg. Spør om jeg har det bra og inviterer meg til middag og julefeiring, hvis jeg ikke har noen å være sammen med på julaften.Hun får en fosterfamilie som gir henne hjemlig trygghet.

- I jula er det så koselig pyntet. Det er kaker og mat i overflod, noe jeg ikke alltid har vært vant til.

I påsken var hun sammen med fosterfamilien på skitur: -Tenk at det var min første skitur! Det var så koselig å gå på ski og spise kvikklunsj. Vi koste oss foran peisen i stua og vi hadde lange, gode samtaler. I fosterfamilien blir jeg tatt i mot som jeg er.

I tillegg blir hun oppmerksom på mammas kjærlighet. Selv viser Janne hvor mye morskjærligheten betyr ved å tatovere mamma i nakken.

- Mamma er støttende i forhold til hobbyen min.

Selv om mamma ikke har den daglige omsorgen, så stiller hun opp når Janne skal på ridetimer, eller deltar i mesterskap. Janne begynner å forstå at mamma vil henne alt godt, men at hun av og til har store problemer i sitt eget liv. Janne har lært seg å trekke frem de gode minnene.

- Jeg husker at mamma var med meg i stallen. Hun så på når jeg red stevner og når jeg hadde ridetimer. Hun var redd for hester, eller i hvert fall skeptisk. Derfor var det et stort øyeblikk for meg å se mamma sitte oppå hesten.

Janne har et unikt forhold til dyr. Hun kan legge hodet på den myke pannen til hesten, se inn i de store brune øynene og bare være i øyeblikket. Kjærligheten gir selvtillit. Også den som kommer fra dyr eller gjennom det å utøve fysisk aktivitet. Janne har begynt å trene og hun har startet en treningsblogg. På bloggen forteller hun blant annet hvilken positiv effekt treningen har på selvbildet.

- Nå har jeg funnet egenkjærligheten. Mye på grunn av andre menneskers godhet, men også fordi jeg har jobbet med meg selv og fått en mer positiv innstilling til livet.

Janne har erfart hvordan egenerfaringer kan bli en ressurs. Hun har startet på helsearbeiderutdannelse med mål å bli barnevernspedagog. Hun har også lagt sin egen erfaring til grunn når hun tenker at hun vil avstå fra å få egne barn.

- Jeg behøver ikke å få egne barn. Jeg kan heller ha fosterhjem for barn, som er i den samme situasjonen, som jeg var i.

Det har ikke vært en enkel vei, men Janne er et eksempel på at kjærlighet er medisin, både den kjærligheten du får og den du gir til deg selv. Kanskje bør vi alle følge hennes råd om å starte dagen foran speilet med setningen:

- Jeg er nydelig, jeg er pen, jeg er morsom, jeg er god nok som jeg er!

Tekst: Heidi C.Bakken

*Personen i denne historien er anonymisert. BAR vet identiteten.

Publisert 22.09.15